Cart 0
 

horn i tiden
 

om háttatal

 
HÁT_stempel_neg_small.png
 
DSC_0089.jpg
 

Háttatal betyr verselisten, og utgjør siste delen av Den yngre Edda. Teksten er skrevet av Snorre på arkaiske verseformer, og representerer noe av det ypperste fra norrøn skaldekunst. Vi har valgt Háttatal som navn på vårt lille foretak, som en hyllest til gamle, stolte og vakre uttrykksformer.

 

HÁTTATAL og det norske hornet

Háttatal er kulturhistorie og tradisjonelt håndverk kombinert med moderne design, håndlaget på et spesialinnredet loftverksted.

Horn som bruksmateriale holdt på å gå i glemmeboken. De gamle hornskjeene og andre gjenstander har i altfor lang tid vært henvist til museene. Háttatal vil ta vare på hornets historie og anvendelse. Det oppnås ved å bruke materialet på nye måter, forankret i tradisjonelt forarbeide som saging, oppvarming, og sliping før polering.

Háttatal gir deg det ekte og opprinnelige, uten tilsatt farge eller konserveringsmidler, kun oppvarmet i matolje og bearbeidet for hånd. Hornet vårt er kortreist, ekte, opprinnelig, unikt og særegent. Ingenting blir likt.

Med røttene helt tilbake til vikingetidens drikkehorn og med blikket rettet mot fremtiden blir smykkene fra Háttatal kulturbærere i morderne utforming.

DSC_0086.jpg
 
 
 

fra horn til smykke

Hjemme på verkstedet former jeg mine smykker for hånd. Alt horn- og sølvarbeidet utfører jeg selv. Noen gjenstander trenger litt søm eller lim, også det sørger jeg selv for.

Under høstslaktingen henter jeg horn fra regionens slakterier. De kommer fra ulike kvegraser og har forskjellige form, farge og lengde. Alle må de først kokes og renses fri for rester av vev og kjøtt. Samtidig bankes beintappen i hornet løs og fjernes. Alt dette må skje ute i friluft, for prosessen gir mye søl og avgir en sterk og stram lukt av svovel. Lukten henger igjen når hornet formes til endelige produkter på verkstedet, men i langt mildere grad.

Jeg velger horn med omhu, alt avhengig av hva jeg skal lage. Noen gjenstander krever lange hornstykker eller spesielt tykt materiale. I andre sammenhenger blir farge og sjatteringer viktige. I alt jeg gjør, skal kvaliteten være den beste, og fordi hornet er et naturmateriale, kontrollerer jeg det nøye under hele prosessen. I råhornet kan det være synlige feil som revner og ormehull, men også mer skjulte feil, for eksempel lommer av luft inne i materialet eller hornlag som deler seg. Hornets mange lag har ofte forskjellige farger og det er først etter siste slipning jeg ser overflatens endelige kvalitet og fargespill.  

Noen ganger deler jeg hornene på langs med båndsag, andre gange sager jeg ut ringer eller skiver. Alle emnene varmes i matolje. I oljen blir hornstykkene myke og kan manipuleres og presses til nye former. Jeg varmer alle hornplater to ganger for å være sikker på at de ikke slår seg etter at de er blitt til ferdige produkter.

Jeg tegner gjenstandens omriss direkte på hornmaterialet med fargeblyant, og så er det en ny runde med sagen. Når jeg er tilfreds med hornstykkets nye form, sliper jeg med sandpapir, som regel fem ganger. Jeg starter med det grove sandpapiret og skifter til mer og mer finkornet sliping. I tillegg er råhornene slipt med ekstra grovt sandpapir før de sages og formes, for å sikre at materialet har samme tykkelse overalt.

Hvis hornemnet fortsatt er uten feil og mangler etter de fem sliperundene, er det gode sjanser for at det går videre til polering. Slik oppnår jeg høyglans i overflaten, en effekt jeg aldri slutter å la meg fasinere av.

Dermed er behandlingen av rene hornprodukter over. For de øvrige gjenstandene er det fortsatt lang vei til ferdigstillelse og en plass i butikkens rampelys. I fingerringer, mansjettknapper og flere andre smykker er hornmaterialet supplert med sølv eller andre materialer, som alle krever ytterlig bearbeidning før de fortsetter reisen sammen med hornet.

 
 
 


HORNSKJEMAKEREN Anette

 

 
HÁT_stempel_neg_small.png
 
HAT_prøve4_DSC_0234.jpg
 

Betegnelsen hornskjemaker viser til prosessen hvor noe lages eller skapes, på samme måte som seilmaker, urmaker og skomaker utøver sitt yrke. Før i tiden lagde hornskjemakeren hovedsakelig skjeer og andre bruksting av horn, men jeg vil utfordre både hornet som materiale og meg selv som hornskjemaker til å gå nye veier. Jeg vil lage hornprodukter i tiden, men holde fast i den opprinnelige betegnelsen hornskjemaker – selv om det lages få skjeer i Háttatal.

 
frontpage_large-NORSK.jpg

 

For mer enn 20 år siden dro jeg fra Danmark til Norge og forelsket meg ganske omgående i naturen, kulturen og ikke minst i en nordmann. Så her ble jeg. Hele tiden har fasinasjonen for kulturhistorie og tradisjon vært del av min hverdag. Med min faglige bakgrunn i arkeologi gir det god mening å ta utgangspunkt i materialet horn, som ble mye brukt i forhistorisk tid.

Sammen med nordmannen kjøpte jeg for ti år siden et gårdsbruk fra 1750-tallet med stabbur, gamle vinduer og historie i veggene. I yttergangen var det montert kuhorn til å henge fra seg uteplagg. Hornene fra yttergangen – og noen flere som jeg fant på låven - har jeg spart på, og en dag skal jeg lage noe virkelig kult av dem!

Jeg trives på Sørlandet i landlige omgivelser og har innredet eget verksted på øvre loft. Her utnytter jeg kreativiteten som min venstrehendthet påstås å medføre. I tillegg til interessen for de gamle hornene har jeg en svakhet for sølv, og kombinerer derfor gjerne horn med dette edle metallet – og andre materialer..

Jeg er med stor sannsynlighet landets eneste hornskjemaker. Ja, det er ikke sikkert det noen gang har vært hornskjemakere på heltid i Norge! Historiske kilder forteller at det var vanlig å produsere sine egne hornskjeer på kjøkkenet eller i eldhuset når man trengte nye.

I min danske hjemstavn ligger Hornvarefabrikken, den eneste danske bedriften som tar vare på hornets tradisjoner. Der fikk jeg min opplæring, der satte fornemmelsen for horn seg i fingrene, og der lukter det handlingsbåren kunnskap langt vei! Kulturbærerne på Hornvarefabrikken har med stor tålmodighet sluppet meg inn i et fantastisk håndverk.

Jeg liker å designe smykker som overrasker, som er litt ute av fokus og skaper undring. Flere av smykkene mine har innsiden ut – forstått slik at den synlige overflaten opprinnelig har vært hornets innside. Slik utnytter jeg forskjellene i indre og ytre mønstre og farger.


Til sist må jeg nevne Peder Lykke, en fattig husmann som vokste opp på min fødegård i Vest-Jylland. Peder brukte deler av den kalde, mørke vinteren på å lage hornskjeer. Som flere andre husmenn i Nees hadde han innredet et eget Skekammer hvor han i løpet av vinteren laget skjeer for videresalg. Slik spedde man på den magre husmannsinntekten ute på heden.

PederLykke.jpg

På 1880-tallet skrev han dagbok, én til to setninger av gangen om hverdagens hendelser. Jeg holder også av hverdagen, og liker Peders korte, beskrivende stil. 11. mars 1888 skriver han:

Blev færdig med at pudse 4 Dusin Skeer (48 stykker) af 10 horn, fik for Skeerne 8 K 50 øre.

På samme dato ett år tidligere skrev har denne ene setningen:

Pudsede Skeer blev færdig med 12 Dusin (144 stykker) – 96 øre

Nå har jeg besluttet å videreføre Peder Lykkes og de andre hornskjemakernes kunnskaper. I tillegg følger jeg Peders litterære eksempel og skriver en enkel, kortfattet dagbok fra Háttatal om hverdagens gjøremål.